I etterkant av Agenda Innlandet spør GDs Kathrine Lunde om Toten trekker til seg all oppmerksomhet i Innlandet. Om det ikke skjer noe interessant andre steder.
Jo, det gjør det sikkert. Men akkurat nå skjer det noe på Raufoss som er av en helt annen størrelsesorden. Noe som ikke bare påvirker en kommune eller region, men Norges rolle i Europa og verden.
Den trygge etterkrigstiden er over. Spillereglene er endret. Europa ruster opp. USA er mindre forutsigbar. Ukraina kjemper for sin eksistens. Forsvarsindustrien er ikke lenger et nisjemarked. Den er blitt en forutsetning for europeisk sikkerhet.
Det merkes på Raufoss.
Dette handler ikke om lokal stolthet. Det handler om kapasitet og produksjon. Om leveranser som er kritisk i situasjonen vi står i.
Det er lett å tenke at skolenedleggelser, kommunegrenser og sykehuslokalisering er de store spørsmålene i Innlandet. Men for nasjonen er det noe helt annet som avgjør hvor robust vi er, nemlig evnen til å produsere og eksportere det verden nå etterspør.
Det gjør vi på Raufoss.
Veksten i forsvarsindustrien skjer. Dessverre får vi legge til. Etterspørselen er der, kontraktene likeså. Spørsmålet er ikke om den skjer. Spørsmålet er om vi klarer å håndtere og utnytte den.
Nammo, som vi alle eiere gjennom staten, skal levere raskere og i større volum. Det betyr investeringer. Det betyr nye bygg og ansettelser i et tempo vi aldri har sett maken til.
Det betyr dessverre konkurranse om folk.
Markedsadgang er kritisk. Norsk industri lever av eksport. Raufoss er dypt integrert i europeiske verdikjeder. Å påstå at vi kan stå utenfor EU/EØS og samtidig opprettholde eksportbasert industri, er ikke realisme. Det er ren ønsketenkning.
Det andre vi trenger er infrastruktur. Strøm. Nettkapasitet. Vei. Bane. Boliger. Vann og avløp. Dette er ikke pynt. Det er produksjonsforutsetninger. Uten dette stopper veksten.
Det tredje og viktigste. Vi trenger folka!
Ja, det kan bety at folk flytter. Det kan bety at skatteinntekter flyttes mellom kommuner. Men alternativet er langt mer alvorlig, at vi ikke klarer å levere.
Industrien har tatt ansvar. Gjennom Læringsfabrikken og NAV rekrutteres det fra utenforskapet. De som i dag står utenfor arbeidslivet, er en kjemperessurs! I tillegg til bakere, finansfolk og servicemedarbeidere som omskoleres til industriarbeidere.
Men «Toten» kan, eller skal ikke løse dette alene.
Det krever politisk mot. Mot til å tenke større enn kommunegrenser, og til å se arbeidsmarkedet i Innlandet som én region. Mot til å erkjenne at det som nå skjer på Raufoss, ikke er en trussel mot andre deler av fylket. Det er en mulighet!
Behovet for arbeidskraft i industrien er enormt. Det er en åpning for folk som i dag står utenfor arbeidslivet. Det er en mulighet for folk fra Gudbrandsdalen, Østerdalen og Mjøsregionen. En mulighet for bedrifter i hele Innlandet til å koble seg på verdikjedene som vokser fram.
Ja, det kan bety pendling. Ja, det krever investeringer. Men alternativet er å stå på sidelinjen mens utviklingen skjer.
Når Raufoss trekkes fram, er det ikke fordi Toten roper høyest. Det er fordi vi står midt i en oppskalering med nasjonal og europeisk betydning.
Det burde ikke skape irritasjon. Det burde skape handlekraft.
Innlandet trenger alle regionene sine. Men akkurat nå finnes det et kraftsenter som kan løfte flere enn seg selv hvis vi tenker helhetlig.
Så spørsmålet er ikke hvorfor Toten blir nevnt.
Spørsmålet er om vi sammen kan bruke denne veksten til å løfte hele Innlandet?
